Kvalifisering over!

Da har ting fått roet seg her i London og vi er på vei tilbake til Stavanger. London-Edinburgh-London er over og kvalifiseringen var vellykket! Kravet på 75 timer og 53 minutter ble innfridd med god margin — sluttiden endte på 73 timer og 10 minutter. Det var ufattelig godt å komme til mål og få det siste stempelet i boken som bekreftet at kvalifiseringstiden var oppnådd.

Det var ellers et langt og tungt ritt og her er noen små bruddstykker av ting som skjedde underveis.

Samhold

Da vi startet var planen til Bjørn og jeg å finne noen å kjøre fort sammen med. Vi endte opp med tre østerrikere og noen folk fra andre land, men til slutt var det oss to, de tre østerrikerne og et par briter/irer som kjørte sammen. En etter en falt fra etterhvert som vi kom nordover helt til vi var fire stykker som kom til Edinburgh sammen – to nordmenn, en østerriker og en ire. Tilbake igjen mistet vi iren og plukket opp en brite, men mistet briten igjen og var tre stykk lenge. På siste strekning inn til mål fikk vi følge med en brite og en italiener. Av de opprinnelige ti som syklet sammen fra London var det bare tre igjen som kom til mål.

Ambisjoner

Iren som vi hadde følge med til Edinburgh hadde som mål å være tilbake i London på tirsdag kveld for å gå på jobb onsdag morgen. Det ville betydd en tid tilsvarende bestetiden fra forrige gang og også bestetiden denne gangen. Det klarte han selvsagt ikke — han kom til mål på onsdag ettermiddag etter å ha ringt til sjefen og bedt om mer fri…

En av britene som vi syklet sammen med ut av London fikk høre om kvalifiseringskravet til RAAM og synes dette så ut til å være grei skuring, så han lurte på om han også kunne kvalifisere seg. Han ble skuffet da han fikk vite at han måtte si fra til RAAM om dette på forhånd, men det var nok like greit, for han traff vi på tilbakeveien — da var han fremdeles på vei nordover…

Simon, briten som vi hadde følge med fra Edinburgh, ville gjerne inn på under 72 timer, og Bjørn ville gjerne komme inn på under 70 timer. De var begge veldig optimistiske på kvelden på tirsdag fordi været så ut til å bli bedre og de regnet med at vinden kom til å løye på natten. Det gjorde den ikke, og Simon knakk uansett krankarmen og måtte overnatte for å vente på ny krankarm fra den lokale sykkelbutikken. Jeg har ennå ikke melding fra ham om at han er kommet til mål…

Vær

Arrangøren advarte om at været i Storbritannia på sommeren kan være varmt og/eller kaldt, så jeg hadde med lange bein, lange ermer, lue til å ha under hjelmen, lange hansker og regnjakke. Alt sammen fikk jeg bruk for, for det var til tider pøsregn og stiv kuling motvind i Nord-England og Skottland. Jeg er en solskinnssyklist og synes dette været var helt forferdelig. Vi frøs, var konstant våte, tøyet gnagde pga. fuktigheten og syklene ble skitne og dårlige. Alt i alt vil jeg påstå at dette var like ille som Paris-Brest-Paris for to år siden.

Men dersom vi synes vi hadde det ille, så er det andre som vil påstå at de hadde det verre. Vi syklet fra Edinburgh på tirsdag morgen kl. 03:30 og var ute av Skottland og Nord-England på tirsdag formiddag. Deretter ble været bedre og bedre. Av de 600 syklistene som startet fra London, var det bare 100 stk som kom seg ut av området (eller som brøt) samtidig med oss — 500 stykker var fremdeles igjen der oppe da været ble langt verre. Værmeldingen sa 75 mm regn på tirsdag kveld og onsdag morgen med samme kuling motvind som vi hadde. Kontrollstasjonene i Skottland og Nord-England ble overrent av slitne og våte syklister som trengte overnatting og hvile.

Smerte

På slike ritt som dette har alle vondt et eller annet sted. Denne gangen fikk jeg det først i korsryggen på høyre side på tirsdag morgen, deretter i venstre lår, og da begge de såvidt hadde gått over, fikk jeg det i høyre akilles og deretter i venstre akilles. Samtidig hadde jeg mageknip og halsbrann, og etter at jeg ramlet da jeg skulle gå av sykkelen for å tisse midt på natten, hadde jeg også konstant vondt i venstre skulder og hofte. Men på slutten av rittet betyr dette ingenting og alt (unntatt skulderen) gikk over i løpet av de siste 65 km inn til mål. Pain is temporary.

Legg igjen en kommentar